Hvordan jeg bruker barnevernspedagogikk i mitt arbeid.

Barnevernspedagogens faglige grunnlag er basert på fagene psykologi, sosiologi og pedagogikk. Jeg er utdannet barnevernspedagog, og mitt faglige interesseområde er traumer, tilknytningspsykologi og kulturpsykologi. Jeg har erfaring fra arbeid som miljøterapeut på familiesenter/senter for foreldre og barn. Familesentere arbeider ofte med grunndig utredning av en families situasjon, og jeg er derfor kjent med mange ulike utredningsverktøy. I mitt arbeid som kulturveileder bruker jeg elementer fra mange ulike metoder blant annet: PEMA, COS, ICDP, PYC, Marte Meo. Jeg bruker ikke filming som verktøy i egne veiledninger, men har god erfaring med å samarbeide med veiledere som bruker filming.

De ovennevnte metodene er nærmere beskrevet under Metoder og Linker i toppmenyen. Sidene under metoder og linker er hovedsaklig ment som informasjon til foreldre.

Vurdering av foreldreferdigheter i en utvidet kontekstuell forståelse.

I første omgang vurderer jeg foreldreferdigheter ut fra de vanlige barnevernsfaglige kriteriene. Ved å bruke observasjon, kombinert med kunnskap om familiens kulturelle bakgrunn, gjør jeg nye faglige vurderinger og hjelper mine oppdragsgivere å få et mer nyansert bilde av barnets situasjon.

I mine observasjoner registrerer jeg hvordan foreldrene viser sine foreldreferdigheter i samspill med barnet. Styrken ved observasjon som metode, er at jeg først kan beskrive fyldig hva jeg har observert, og derved få med komplekse dimensjoner i samspillet mellom barnet og deres foreldre. Etter hvert som det helhetlige bildet trer frem, bruker jeg observasjonsnotatene, kombinert med kunnskap om familiens bakgrunn, til å gjøre nye faglige vurderinger. Dette hjelper meg å nyansere bildet, spesielt med tanke på å forstå familien ut fra sin konkrete situasjon og kulturelle bakgrunn og nåtidige kontekst. Min erfaring er at det ofte er nyttig å observere barnet i samspill med flere personer i storfamilien, siden storfamilien kan spille en annen rolle i vietnamesisk kultur enn i norsk kultur.

Nedenunder er noen eksempler på hva jeg kan observere:

Fysisk tilgjengelighet: Er foreldre fysisk og psykisk tilstede for barnet?

Involvering: Hvordan viser foreldrene at de lar seg engasjere av det barnet gjør og interesserer seg for? Bruker foreldrene god nok tid på å involvere barnet sitt?

Ansvarlighet: Dekker foreldrene barnets grunnleggende behov? I hvilken grad klarer foreldrene å sette barnets behov foran sine egne?

Beskyttelse: Sørger foreldrene for at barnet ikke utsettes for fare eller skades fysisk eller psykisk?

Mentalisering/foreldrenes tanker om barnet:

a) Foreldrenes innstilling til barnet. Fiendtlig, vennlig, aggressiv, utålmodig, positiv, oppmuntrende etc.?

b) Har foreldrene en realistisk oppfatningen av barnet? Kjenner foreldrene barnet sitt? Vet de hva barnet kan og ikke kan? Vet de hva barnet mener?

c) Empati og sympati. Har foreldrene forståelse for de situasjonene som barnet havner i? Klarer foreldrene å vise at de forstår barnet, og klarer de å vise innlevelse i barnets følelser?

d) Sensitivitet: Er foreldrene emosjonelt tilgjengelig for barnet? Hva har de som felles fokus, og hvordan får foreldrene barnet interessert i noe? Har foreldrene god kvalitet på turtaking/rytme i samspillet? Viser foreldrene god affektinntoning, speiler de barnets følelser? Har foreldrene en trøstefunksjon overfor barnet når barnet havner i vanskelige situasjoner? På hvilken måte reagerer foreldrene i slike situasjoner?